«Jeg møtte veggen skikkelig» – en kunde forteller om det å bli utbrent.

Vi lever i et samfunn med høyt tempo og store arbeidskrav. Utbrenthet har blitt en utbredt tilstand og diagnose, og mange faller utenfor arbeidslivet i måneder og år som et resultat av for stort tempo og for mye press. Jeg møter en del mennesker som enten er godt på vei mot å bli utbrent, eller som allerede har blitt utbrent.

For godt og vel ett år siden kom en nedbrutt mann i 40 årene til meg for å få hjelp. Da «Vidar» kom til meg var han skikkelig fortvilt. Han ble kjørt av sin samboer fordi han ikke turte å kjøre bilen selv. Angsten og frykten var altoppslukende, og han var sikker på han var blitt alvorlig syk.

Han fortalte at han opplevede kroppen som helt ute av seg kontroll. Han klarte ikke å fokusere og var veldig svimmel. Han forklarte det som at hodet, tankene, følelse og kroppen hadde gått helt i «ball», og at han var redd for at han hadde mistet det helt. Opplevelsen av å ikke kjenne seg selv igjen, og å ikke kunne forklar hva som skjedde med kroppen og hodet, opplevde han som veldig skremmende. Han var overbevist om at dette ikke kunne være tegn på utbrenthet.

I forkant av besøket hos meg hadde han vært hos legen og fått en sykemelding på 14 dager, og beskjed om at alt så bra ut på testene som var tatt, og at han nok bare trengte litt hvile.

Han forteller det slik;

Jeg hadde over tid kjent at det var noe som begynte å være alvorlig galt. Jeg kunne plutselig kjenne anfall av frykt og en følelse av at jeg gikk ut av meg selv. Jeg kunne sitte i hyggelige settinger sammen med andre, for så at frykten kom sigende uten at jeg forstod hva det var. Vi dro til USA og ting ble bare verre.

Jeg isolerte meg når de andre gikk ut for å hygge seg.

Jeg hadde det skikkelig kipt og fant ikke glede i noe.

Da jeg kom hjem, tok jeg kontakt med legen. Jeg hadde mye dødsangst. Det ble bare verre og verre. Jeg ble så redd at jeg måtte løpe ut å få luft og var redd for å dø. Legen sa at jeg måtte gå hjem og slappe av og prøve å ha det fint – noe som ikke er så lett når du tror du skal dø... Turen hjem fra legen var helt for jævlig. Jeg var livredd. Klarte ikke å prate med folk. Alt sveiv og jeg klarte så vidt å gå.

Jeg hadde møtte veggen skikkelig. Men på dette tidspunktet nektet jeg å akseptere at jobbinga som jeg hadde holdt på med over flere år, kunne være det som forårsaket alt dette.

Men en ting skjønte jeg, og det var at jeg jeg trengte hjelp. Men først måtte jeg få tatt MR av hodet. Jeg var sikker på at det måtte være noe alvorlig galt med hodet. Jeg oppsøkte også tverrfaglig helse og fikk sjekket kroppen fordi jeg tenkte de måtte jo finne ett eller annet der. Men ingen fant noe.

Jeg prøvde å sove det av meg, men det forsvant jo aldri. Jeg begynte å bli desperat etter hjelp, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var da min samboer kom på at kanskje Hilde kunne hjelpe meg. Samboeren min hadde i en periode fått god hjelp av Hilde da hun sto i en situasjon som hun opplevde som krevende. Jeg bestemte meg derfor for å ta kontakt med henne for å se om hun kunne hjelpe meg.

Da jeg kom til første samtale satt jeg bare å gråt. Jeg var så nedtrykt fordi jeg hadde gått og båret på frykten så lenge. Det var en total forløsning å legge alt på bordet, og jeg gråt resten av den dagen også. Det var vondt og godt på samme tid.

I den første samtalen fortalte Hilde at hun selv hadde vært utbrent, og at hun kunne bekrefte det lengen hadde sagt at dette var symptomer på utbrenthet.

Videre trygget hun meg på att dette ville gå over, og at hun skulle hjelpe meg. Hun trygget meg på at dette vil gå bra, men at det også vil ta tid og at det vil bli krevende. Hun understrekte også at de viktigste egenskapene jeg måtte hente fram hos meg selv, var tålmodighet og aksept for at jeg var kommet der jeg nå var kommet. Da jeg gikk ut fra denne samtalen så var smerten like stor, og jeg hadde også vondt for å godta det Hilde hadde sagt. Men jeg kjente at jeg hadde troen på opplegget. Hun hadde forklart meg noen prinsipper og gitt meg et lite håp om mulig bedring

Hilde ba meg også om å oppsøke legen for eventuell medisinsk behandling. Men hun var tydelig på at for å komme tilbake så måtte jeg ikke hvile meg på medikamentene, men samtidig gjøre en jobb med å gå i samtale og jobbe med meg selv.

Det har nå gått 1 år og 3 mnd siden jeg trappet opp på kontoret til Hilde. I denne perioden har Hilde vært en god støttespiller. For meg har hun fungert som en trygg motivator, mentaltrener og terapaut.

Jeg prøvde også å gå til psykolog, men opplevde dette opplegget som bedre. Så jeg sluttet hos psykologen og fortsatte hos Hilde.

Det er flere ting som har hjulpet meg i denne prosessen. For det første har jeg fått en forståelse av hvorfor det ble som det ble.

I starten så ville jeg ikke innse at jobben og alt det jeg gjorde i løpet av en dag, kunne få meg til å bli utbrent. Men i ettertid så ser jeg at totalen av en relativ usunn livsstil med lange arbeidsdager, lite søvn, lite fysisk aktivitet og mange baller i lufta, gjorde at kroppen min til slutt sa stopp.

Jeg har også fått verktøy til å håndtere angsten og de vonde dagene. Jeg skal ikke legge skjul på at veien tilbake har vært lang og tung.

Det har vært bedring og store tilbakefall. Det har vært frykt og redsel, og mange tunge stunder. Men det at jeg har fått verktøy, og at jeg har kunne prate med Hilde, har hjulpet meg til å se at det er mulig å komme seg sakte, men sikkert ut av dette.

Jeg har blitt bevisst på hva som må til for å komme tilbake. Når man har gått på en smell så er det først vanskelig å akseptere og forstå hva som har skjedd og hvorfor det har skjedd. Men det er også vanskelig å vite hvordan man skal komme seg tilbake. For man vil jo tilbake, men man kan ikke komme tilbake til den måten man levde på før man ble utbrent. Noe må jo endres og hvordan gjør man det?

Jeg har det derfor måtte endre hvordan jeg tenker om meg selv, hva jeg tåler, hvordan jeg lever og hvordan jeg ønsker å leve i framtiden.

Dette har vært en prosess – som enda ikke er over.

Jeg er fortsatt ikke helt 100% tilbake, men på god vei. Når jeg ser tilbake så har jeg virkelig kommet langt, og jeg ser en ende på dette. Det har vært en lang og krunglete vei, men jeg har også lært mye om meg selv og hvordan jeg ønsker å leve i fremtiden.

Det jeg har lært er:

Å ikke vær redd for å søke profesjonell hjelp når jeg har det vanskelig.
Å være åpen og ærlig med de rundt meg.
Ikke la det bli ett tabu - det er overraskende mange som har det som meg.
Være mere ydmyk.
Å sett pris på de små tingene i hverdagen
Å gi litt mer F...
Blitt mer bevisst på at det finnes en tålegrense.
At det er viktig å ta noen pauser.
At en sunn livsstil er viktig for tåleevnen (søvn, hvile, kosthold og fysisk aktivitet).
At jeg må ta små skritt på veien tilbake.

Uten Hilde så hadde jeg ikke kommet meg ut av dette. Jeg har søkt hjelp både hos psykolog og lege, men måten Hilde har møtt meg - og måten hun jobber på, har hjulpet meg masse.

Jeg kan virkelig anbefale Hilde som coach og mentaltrener. Jeg gir henne mine beste referanser.

Med vennlig hilsen

«Vidar» – selvstendig næringsdrivende

Spiseforstyrrelse - et intervju med en mor.

Hvorfor kontaktet du meg?

Jeg kontaktet deg fordi jeg opplevde at min datter hadde begynt å gå betydelig ned i vekt. Etter min oppfatning så det ut til å ha kommet ut av hennes kontroll. Det var vanskelig å oppleve at jeg ikke var i stand til å nå inn til henne når jeg uttrykte min bekymring. Jeg var fortvilet og lette gjennom hodet etter en person som jeg hadde tro på at kunne hjelpe henne med utfordringen hun sto i.

Hvem anbefalte meg/hvorfor meg?

Jeg kjente deg fra før fordi du hadde vært mental trener for min datter i forbindelse med hennes toppidrettssatsning. Jeg visste også at du hadde noe peiling på kosthold. I tillegg så visste jeg at min datter hadde tillit til deg både som fagperson og som menneske. I første omgang ville jeg sjekke ut med deg om du hadde tro på at du kunne gå en vei med ho i det ho sto i. Vi ble enige om at det skulle være en gjensidig dialog mellom oss, hvor det skulle vurderes underveis om situasjonen utviklet seg slik at det ble behov for å «sende henne videre» til mer spesialisert oppfølging i forhold til spiseforstyrrelse-problematikk.

Hva er mest krevende med å være pårørende (mor) i en slik situasjon?

Det som var mest krevende med å være mor i en slik situasjon, var at jeg opplevde at den gode kontakten jeg til vanlig har hatt med min datter endret seg. Jeg opplevde at vi i denne situasjonen ble stående med «en vegg» imellom oss. Det var fortvilende husker jeg.

Hvilken rolle har du hatt i denne prosessen, og hvordan synes du prosessen har vært?

I starten ble det avklart hvilken rolle jeg skulle ha. Det var viktig at min datter skulle kunne kjenne seg trygg på at det ikke ble snakket om ho bak hennes rygg. I opplegget som ble lagt var det satt av noen samtaler hvor jeg også fikk være med. Da kunne jeg si hva jeg som mor var urolig for, samt sette ord på hva jeg tenkte om evt. progresjon. Jeg kunne gi tilbakemelding på om jeg Så noen endringer fra periode til periode: Jeg kunne også sette ord på hva jeg opplevde var endringene. Jeg tror det var nyttig for min datter å høre i samtalene hva jeg tenkte og følte. Det tror jeg bidro til at hun kunne «slappe mer av» sammen med oss hjemme. Jeg tror også jeg gav Hilde en bredere forståelse av det min datter stod i. Hilde kunne også gi meg nyttige innspill slik at jeg kunne være en best mulig støttespiller for min datter.

Hvilken betydning mener du et godt samarbeid har for resultatet?

Jeg mener at et godt samarbeid er avgjørende for å oppnå gode resultater. Det at det var en gjensidig respekt, tillit og trygghet mellom oss tror jeg hadde avgjørende betydning for at resultatet ble så godt som det ble.

Hva tenker du har vært det overordnede målet med denne prosessen?

Jeg tenker at det overordnende målet har vært at min datter skulle «lande» og finne en god rytme på en ny hverdag nå som hun har lagt opp sin aktive turnkarriere. For henne har det viktig å finne ut av alt fra hva skal hun spise, til hvor mye skal hun trene. Bare det å få til å ta treningsfri med god samvittighet noen dager, er noe hun har hatt behov for å gå en vei i. Da har det vært viktig og avgjørende for henne å ha en person hun har kunnet snakke seg gjennom disse tingene med.

Hva har vært dine viktigste fokusområder i denne prosessen/hva har du måtte jobbe med?

Jeg har måtte jobbe med å stole på at min datter fikser dette.

Jeg har også måtte akseptere at hun nå er voksen og må få velge selv hvordan hun ønsker å legge opp sitt liv. Kanskje er en god hverdag for henne innhold av mer trening og «sunnere» mat enn det jeg tenker er best.

Hva mener du vi har lykkes med i denne prosessen?

· Det aller viktigste tror jeg var at vi tidlig i prosessen opplevde at min datter kom til et punkt hvor ho virkelig selv innså at hun hadde en reell utfordring som hun ikke klarte å fikse alene.

· For det andre mener jeg vi har lykkes med at jeg har fått bli en viktig støttespillere for henne. Det at jeg fikk bli med i noen samtaler hvor både jeg og min datter fikk sette ord på hva vi tenkte, følte og opplevde underveis tror jeg var viktig for at jeg skulle klare å ikke bli en «stressfaktor» for min datter.

· For det tredje tenker jeg at Hilde lagde en veldig god plan med gode mål. Det at min datter fikk være hovedpersonen i sin egen prosess tror jeg var avgjørende. Hilde var lydhør og våken, og justerte tempo og delmål når hun så at min datter strevde med å legge på seg nok underveis. Hilde uttrykte flere ganger at hovedfokuset må være at man til slutt når målstreken. Det må være mindre vesentlig om tiden som brukes på å komme i mål må justeres underveis. Dette tror jeg var en klok måte å tenke på som gjorde at min datter ikke kjente på de store nederlagene underveis. Hun kunne hele veien fortsette å jobbe mot målet som var satt, med fokus på å til slutt komme i mål.

Hva er det viktigste du har lært med å være med på denne prosessen?

· Jeg har lært at det kan være veldig bra å søke hjelp.

· Jeg har også lært at det er viktig at hovedpersonen opplever seg forstått og respektert i et oppfølgingsløp.

· Jeg har sett at det er viktig å sette delmål. Dette gjør at man får mulighet til å «feire» små seire underveis, og det er mulig å holde motet oppe. Hvis målene blir for store tror jeg det kan være lettere å gi opp.

Hvor viktig har det vært å få hjelp?

Jeg mener at det har vært avgjørende i denne situasjonen å få hjelp. Når min datter utviklet et problem i forhold til mat, erfarte jeg at hun trakk seg bort fra de ho er mest glad i. Kanskje var det for vondt å se på at de rundt deg lider fordi «jeg ikke spiser» Kanskje ble det å isolere seg en måte å overleve på??.

Når mener du at man bør søke hjelp?

På det tidspunktet jeg opplevde å ikke lenger nå inn til min datter, og jeg så tydelig at hun hadde lagt seg til et annerledes spisemønster, og i tillegg merkbart hadde gått ned i vekt skjønte jeg at her kan det gå veldig galt. Da tenkte jeg at nå må vi få hjelp. Jeg hadde nok vært vitne til at disse endringene hadde pågått hos min datter over noen måneder. At man får hjelp på et tidlig tidspunkt tror jeg vil kunne ha stor betydning for hvor dypt og hardt «problemet» får sette seg.

Ville du ha anbefalt andre å bruke en coach/mentaltrener i en slik situasjon og hvorfor?

· Jeg er usikker på det. Hvis jeg ikke hadde kjent Hilde fra før, er det nok mer sannsynlig at vi hadde kontaktet lege og bedt om hjelp den veien. Men for meg ble det sånn at siden jeg visste at Hilde hadde en god relasjon til min datter i utgangspunktet, og jeg visste at hun hadde tillit til Hilde som fagperson, hadde jeg en tro på at dette kunne bli en riktig og god hjelp her. Derfor bad jeg min datter om å kontakte Hilde. Heldigvis gikk ho med på det😊

Hvilke råd har du til foreldre som opplever at barnet deres har et problematisk forhold til mat?

Bry deg og si til barnet ditt hva du er bekymret for. Om du opplever at du ikke når inn til barnet ditt– søk hjelp. Det å få hjelp på et tidlig tidspunkt kan bety veldig mye.