Spiseforstyrrelse - et intervju med en mor.

Hvorfor kontaktet du meg? Hva var utfordringen du sto oppi?

Jeg kontaktet deg fordi jeg opplevde at min datter hadde begynt å gå betydelig ned i vekt. Etter min oppfatning så det ut til å ha kommet ut av hennes kontroll. Det var vanskelig å oppleve at jeg ikke var i stand til å nå inn til henne når jeg uttrykte min bekymring. Jeg var fortvilet og lette gjennom hodet etter en person som jeg hadde tro på at kunne hjelpe henne med utfordringen hun sto i.

Hvem anbefalte meg/hvorfor meg?

Jeg kjente deg fra før fordi du hadde vært mental trener for min datter i forbindelse med hennes toppidrettssatsning. Jeg visste også at du hadde noe peiling på kosthold. I tillegg så visste jeg at min datter hadde tillit til deg både som fagperson og som menneske. I første omgang ville jeg sjekke ut med deg om du hadde tro på at du kunne gå en vei med ho i det ho sto i. Vi ble enige om at det skulle være en gjensidig dialog mellom oss, hvor det skulle vurderes underveis om situasjonen utviklet seg slik at det ble behov for å «sende henne videre» til mer spesialisert oppfølging i forhold til spiseforstyrrelse-problematikk. 

Hva er mest krevende med å være pårørende (mor) i en slik situasjon?

Det som var mest krevende med å være mor i en slik situasjon, var at jeg opplevde at den gode kontakten jeg til vanlig har hatt med min datter endret seg. Jeg opplevde at vi i denne situasjonen ble stående med «en vegg» imellom oss. Det var fortvilende husker jeg.

Hvilken rolle har du hatt i denne prosessen, og hvordan synes du prosessen har vært?

I starten ble det avklart hvilken rolle jeg skulle ha. Det var viktig at min datter skulle kunne kjenne seg trygg på at det ikke ble snakket om ho bak hennes rygg. I opplegget som ble lagt var det satt av noen samtaler hvor jeg også fikk være med. Da kunne jeg si hva jeg som mor var urolig for, samt sette ord på hva jeg tenkte om evt. progresjon. Jeg kunne gi tilbakemelding på om jeg Så noen endringer fra periode til periode: Jeg kunne også sette ord på hva jeg opplevde var endringene. Jeg tror det var nyttig for min datter å høre i samtalene hva jeg tenkte og følte. Det tror jeg bidro til at hun kunne «slappe mer av» sammen med oss hjemme. Jeg tror også jeg gav Hilde en bredere forståelse av det min datter stod i. Hilde kunne også gi meg nyttige innspill slik at jeg kunne være en best mulig støttespiller for min datter.

Hvilken betydning mener du et godt samarbeid har for resultatet?

Jeg mener at et godt samarbeid er avgjørende for å oppnå gode resultater. Det at det var en gjensidig respekt, tillit og trygghet mellom oss tror jeg hadde avgjørende betydning for at resultatet ble så godt som det ble.

Hva tenker du har vært det overordnede målet med denne prosessen?

Jeg tenker at det overordnende målet har vært at min datter skulle «lande» og finne en god rytme på en ny hverdag nå som hun har lagt opp sin aktive idrettskarriere. For henne har det viktig å finne ut av alt fra hva skal hun spise, til hvor mye skal hun trene. Bare det å få til å ta treningsfri med god samvittighet noen dager, er noe hun har hatt behov for å gå en vei i. Da har det vært viktig og avgjørende for henne å ha en person hun har kunnet snakke seg gjennom disse tingene med.

Hva har vært dine viktigste fokusområder i denne prosessen/hva har du måtte jobbe med?

Jeg har måtte jobbe med å stole på at min datter fikser dette.

Jeg har også måtte akseptere at hun nå er voksen og må få velge selv hvordan hun ønsker å legge opp sitt liv. Kanskje er en god hverdag for henne innhold av mer trening og «sunnere» mat enn det jeg tenker er best.

Hva mener du vi har lykkes med i denne prosessen?

·      Det aller viktigste tror jeg var at vi tidlig i prosessen opplevde at min datter kom til et punkt hvor ho virkelig selv innså at hun hadde en reell utfordring som hun ikke klarte å fikse alene.

·      For det andre mener jeg vi har lykkes med at jeg har fått bli en viktig støttespillere for henne. Det at jeg fikk bli med i noen samtaler hvor både jeg og min datter fikk sette ord på hva vi tenkte, følte og opplevde underveis tror jeg var viktig for at jeg skulle klare å ikke bli en «stressfaktor» for min datter.

·      For det tredje tenker jeg at Hilde lagde en veldig god plan med gode mål. Det at min datter fikk være hovedpersonen i sin egen prosess tror jeg var avgjørende. Hilde var lydhør og våken, og justerte tempo og delmål når hun så at min datter strevde med å legge på seg nok underveis. Hilde uttrykte flere ganger at hovedfokuset må være at man til slutt når målstreken. Det må være mindre vesentlig om tiden som brukes på å komme i mål må justeres underveis. Dette tror jeg var en klok måte å tenke på som gjorde at min datter ikke kjente på de store nederlagene underveis. Hun kunne hele veien fortsette å jobbe mot målet som var satt, med fokus på å til slutt komme i mål.

Hva er det viktigste du har lært med å være med på denne prosessen?

·      Jeg har lært at det kan være veldig bra å søke hjelp.

·      Jeg har også lært at det er viktig at hovedpersonen opplever seg forstått og respektert i et oppfølgingsløp.

·      Jeg har sett at det er viktig å sette delmål. Dette gjør at man får mulighet til å «feire» små seire underveis, og det er mulig å holde motet oppe. Hvis målene blir for store tror jeg det kan være lettere å gi opp.

Hvor viktig har det vært å få hjelp?

Jeg mener at det har vært avgjørende i denne situasjonen å få hjelp. Når min datter utviklet et problem i forhold til mat, erfarte jeg at hun trakk seg bort fra de ho er mest glad i. Kanskje var det for vondt å se på at de rundt deg lider fordi «jeg ikke spiser» Kanskje ble det å isolere seg en måte å overleve på??.

Når mener du at man bør søke hjelp?

På det tidspunktet jeg opplevde å ikke lenger nå inn til min datter, og jeg så tydelig at hun hadde lagt seg til et annerledes spisemønster, og i tillegg merkbart hadde gått ned i vekt skjønte jeg at her kan det gå veldig galt. Da tenkte jeg at nå må vi få hjelp. Jeg hadde nok vært vitne til at disse endringene hadde pågått hos min datter over noen måneder. At man får hjelp på et tidlig tidspunkt tror jeg vil kunne ha stor betydning for hvor dypt og hardt «problemet» får sette seg.

Ville du ha anbefalt andre å bruke en coach/mentaltrener i en slik situasjon og hvorfor?

·      Jeg er usikker på det. Hvis jeg ikke hadde kjent Hilde fra før, er det nok mer sannsynlig at vi hadde kontaktet lege og bedt om hjelp den veien. Men for meg ble det sånn at siden jeg visste at Hilde hadde en god relasjon til min datter i utgangspunktet, og jeg visste at hun hadde tillit til Hilde som fagperson, hadde jeg en tro på at dette kunne bli en riktig og god hjelp her. Derfor bad jeg min datter om å kontakte Hilde. Heldigvis gikk ho med på det😊

Hvilke råd har du til foreldre som opplever at barnet deres har et problematisk forhold til mat?

Bry deg og si til barnet ditt hva du er bekymret for. Om du opplever at du ikke når inn til barnet ditt– søk hjelp. Det å få hjelp på et tidlig tidspunkt kan bety veldig mye.